Hvor er bistandspolitikken?

Etter å ha brukt store deler av dagen på å lese gjennom diverse partiprogram, sitter jeg igjen med en følelse av skuffelse. Ikke fordi jeg ser få gode løfter, tvert imot, men heller fordi fokuset på bistand- og fattigdomsproblematikk er skremmende lite! 

Det er mulig jeg ikke har fått med meg alle fakta, ettersom jeg ikke har klart å lese alle partiene sine programmer til punkt og prikke. Men som den generelle oversikten viser, er det svært lite fokus på dette temaet. Jeg må nærmest lete meg frem, og når jeg finner noe er det ikke særlig omfattende. Hvordan kan dette ha seg? Driver egentlig alle partiene en slags høyre politikk hvor de setter deg og meg først? Så klart de gjør, det er jo det vi bryr oss om, oss selv. Hadde ikke partiene hatt hovedsatsningsområder som innebærer det norske folk, ville ingen stemt på dem.

Jeg mener ikke å si at partiene ikke fokuserer på utviklingspolitikk. Sosialistisk Venstre og Rødt er gode eksempler på partier som fremmer en slik politikk. Det ønskelige hadde vært at den ble mer synlig. Mulig dette ikke gjelder for Rødt, men hos de andre partiene er det et faktum. Det er klart det er mye som kan bedres i Norge, men som en utviklingsstudie student, er det for meg ekstremt viktig hvordan partiene forholder seg internasjonalt. Hvorvidt de vil øke bistandsstøtten, hvilken type bistand de vil gi og hvilken rolle norsk næringsliv skal spille inn er kritiske saker for meg. Hvor er de store overskriftene om disse temaene? 

For meg avgjør det mye i denne valgkampen, hvordan partiene forholder seg til bistand- og fattigdomsproblematikk. Jeg håper politikerne ikke glemmer at det finnes en verden utenfor vår egen, og at den også trenger å være en del av denne valgkampen.

 

Engasjement.. igjen..

En skulle tro at etter en uke sengeliggende med lungebetennelse ville gjøre undre for den underliggende giddasløsheten vi alle føler fra tid til annen. Denne dovne latskapen som hvisker inn i øret ditt at du bare kan slappe av har en tendens til å skifte til høyere frekvens når en blir syk. Som en slags avhengighet sitter jeg nå i klisteret, jeg klarer ikke rive meg løs fra latskapen!

Det er hundre ting som skal ordnes og tusen ting jeg vil lese om, studere nærmere og bli klokere på. I forsøk på å få noe gjort skrev jeg en ”to do” liste, men den har vært vanskelig å følge, det er jo ikke akkurat som at jeg skal rekke noe!

Jeg føler en avsky for meg selv. I alle år har jeg blitt kalt for ” den engasjerte”. Det har alltid fulgt meg, men jeg føler at det er vanskelig å leve opp til idealet. Sannheten er at jeg er menneskelig. Jeg bryr meg masse om meg selv, kanskje litt for mye, og litt for lite om hva som skjer i verden rundt meg.  Skal jeg forestille meg mitt ideal ” meg”, ser jeg for meg selv løpende rundt mellom alle mulige arrangementer, alltid oppdatert på de siste nyheter og på konstant jakt etter ny informasjon som jeg aktivt blogger om. Jeg har en lang vei å gå.

Vi kan aldri sette tiden på pause. Jorden vil alltid spinne aktivt rundt, selv om vi ikke klarer å henge med. Selv om jeg er syk og uengasjert, stopper ikke det at barn dør av malaria hver dag, at en kvinne blir slått til blods av ektemannen sin fordi kun kokte potetene for lenge eller at noen dør for sitt lands dårlige lederskap.

Denne høsten ønsker jeg å oppgradere mitt engasjement. Jeg ønsker å bli ett bedre medmenneske og yte enda litt ekstra. Jeg har ikke noe banebrytende budskap i dette blogginnlegget. Egentlig trengte jeg bare å få tankene ned og ut. Og ved å publisere tanken om et større engasjement, bidrar det til å gjøre at jeg må holde ord. Utover dette har det slått meg; hva med alle de som faktisk ikke er interessert? De som ikke leser nyheter og virkelig ikke bryr seg om hva som skjer rundt dem? Det er en skam synes nå jeg. Men jeg prøver å ikke være fordømmende. Som Michael Jackson så fint beskrev det i sangen ” Man in the mirror”; vil man ha en forandring må man begynne med seg selv. Jeg velger å begynne i dag!