En skulle tro at etter en uke sengeliggende med lungebetennelse ville gjøre undre for den underliggende giddasløsheten vi alle føler fra tid til annen. Denne dovne latskapen som hvisker inn i øret ditt at du bare kan slappe av har en tendens til å skifte til høyere frekvens når en blir syk. Som en slags avhengighet sitter jeg nå i klisteret, jeg klarer ikke rive meg løs fra latskapen!
Det er hundre ting som skal ordnes og tusen ting jeg vil lese om, studere nærmere og bli klokere på. I forsøk på å få noe gjort skrev jeg en ”to do” liste, men den har vært vanskelig å følge, det er jo ikke akkurat som at jeg skal rekke noe!
Jeg føler en avsky for meg selv. I alle år har jeg blitt kalt for ” den engasjerte”. Det har alltid fulgt meg, men jeg føler at det er vanskelig å leve opp til idealet. Sannheten er at jeg er menneskelig. Jeg bryr meg masse om meg selv, kanskje litt for mye, og litt for lite om hva som skjer i verden rundt meg. Skal jeg forestille meg mitt ideal ” meg”, ser jeg for meg selv løpende rundt mellom alle mulige arrangementer, alltid oppdatert på de siste nyheter og på konstant jakt etter ny informasjon som jeg aktivt blogger om. Jeg har en lang vei å gå.
Vi kan aldri sette tiden på pause. Jorden vil alltid spinne aktivt rundt, selv om vi ikke klarer å henge med. Selv om jeg er syk og uengasjert, stopper ikke det at barn dør av malaria hver dag, at en kvinne blir slått til blods av ektemannen sin fordi kun kokte potetene for lenge eller at noen dør for sitt lands dårlige lederskap.
Denne høsten ønsker jeg å oppgradere mitt engasjement. Jeg ønsker å bli ett bedre medmenneske og yte enda litt ekstra. Jeg har ikke noe banebrytende budskap i dette blogginnlegget. Egentlig trengte jeg bare å få tankene ned og ut. Og ved å publisere tanken om et større engasjement, bidrar det til å gjøre at jeg må holde ord. Utover dette har det slått meg; hva med alle de som faktisk ikke er interessert? De som ikke leser nyheter og virkelig ikke bryr seg om hva som skjer rundt dem? Det er en skam synes nå jeg. Men jeg prøver å ikke være fordømmende. Som Michael Jackson så fint beskrev det i sangen ” Man in the mirror”; vil man ha en forandring må man begynne med seg selv. Jeg velger å begynne i dag!
Ikke lett å leve opp til sitt projiserte over-jeg ;-) Det vil alltid være noe å strekke seg etter, så kanskje ligger lykken i å gi slipp på drømmen om at man skal bli noe bedre, men samtidig fortsette å strekke seg? Veien er målet, sier buddhistene. Lykken ligger med andre ord kanskje ikke i å komme frem (til den perfekte personen man lengter etter), men i å strekke seg.. Fred ut ¤
SvarSlett