søndag 2. august 2009

Hvor er bistandspolitikken?

Etter å ha brukt store deler av dagen på å lese gjennom diverse partiprogram, sitter jeg igjen med en følelse av skuffelse. Ikke fordi jeg ser få gode løfter, tvert imot, men heller fordi fokuset på bistand- og fattigdomsproblematikk er skremmende lite! 

Det er mulig jeg ikke har fått med meg alle fakta, ettersom jeg ikke har klart å lese alle partiene sine programmer til punkt og prikke. Men som den generelle oversikten viser, er det svært lite fokus på dette temaet. Jeg må nærmest lete meg frem, og når jeg finner noe er det ikke særlig omfattende. Hvordan kan dette ha seg? Driver egentlig alle partiene en slags høyre politikk hvor de setter deg og meg først? Så klart de gjør, det er jo det vi bryr oss om, oss selv. Hadde ikke partiene hatt hovedsatsningsområder som innebærer det norske folk, ville ingen stemt på dem.

Jeg mener ikke å si at partiene ikke fokuserer på utviklingspolitikk. Sosialistisk Venstre og Rødt er gode eksempler på partier som fremmer en slik politikk. Det ønskelige hadde vært at den ble mer synlig. Mulig dette ikke gjelder for Rødt, men hos de andre partiene er det et faktum. Det er klart det er mye som kan bedres i Norge, men som en utviklingsstudie student, er det for meg ekstremt viktig hvordan partiene forholder seg internasjonalt. Hvorvidt de vil øke bistandsstøtten, hvilken type bistand de vil gi og hvilken rolle norsk næringsliv skal spille inn er kritiske saker for meg. Hvor er de store overskriftene om disse temaene? 

For meg avgjør det mye i denne valgkampen, hvordan partiene forholder seg til bistand- og fattigdomsproblematikk. Jeg håper politikerne ikke glemmer at det finnes en verden utenfor vår egen, og at den også trenger å være en del av denne valgkampen.
 


lørdag 1. august 2009

Engasjement.. igjen..

En skulle tro at etter en uke sengeliggende med lungebetennelse ville gjøre undre for den underliggende giddasløsheten vi alle føler fra tid til annen. Denne dovne latskapen som hvisker inn i øret ditt at du bare kan slappe av har en tendens til å skifte til høyere frekvens når en blir syk. Som en slags avhengighet sitter jeg nå i klisteret, jeg klarer ikke rive meg løs fra latskapen!

Det er hundre ting som skal ordnes og tusen ting jeg vil lese om, studere nærmere og bli klokere på. I forsøk på å få noe gjort skrev jeg en ”to do” liste, men den har vært vanskelig å følge, det er jo ikke akkurat som at jeg skal rekke noe!

Jeg føler en avsky for meg selv. I alle år har jeg blitt kalt for ” den engasjerte”. Det har alltid fulgt meg, men jeg føler at det er vanskelig å leve opp til idealet. Sannheten er at jeg er menneskelig. Jeg bryr meg masse om meg selv, kanskje litt for mye, og litt for lite om hva som skjer i verden rundt meg.  Skal jeg forestille meg mitt ideal ” meg”, ser jeg for meg selv løpende rundt mellom alle mulige arrangementer, alltid oppdatert på de siste nyheter og på konstant jakt etter ny informasjon som jeg aktivt blogger om. Jeg har en lang vei å gå.

Vi kan aldri sette tiden på pause. Jorden vil alltid spinne aktivt rundt, selv om vi ikke klarer å henge med. Selv om jeg er syk og uengasjert, stopper ikke det at barn dør av malaria hver dag, at en kvinne blir slått til blods av ektemannen sin fordi kun kokte potetene for lenge eller at noen dør for sitt lands dårlige lederskap.

Denne høsten ønsker jeg å oppgradere mitt engasjement. Jeg ønsker å bli ett bedre medmenneske og yte enda litt ekstra. Jeg har ikke noe banebrytende budskap i dette blogginnlegget. Egentlig trengte jeg bare å få tankene ned og ut. Og ved å publisere tanken om et større engasjement, bidrar det til å gjøre at jeg må holde ord. Utover dette har det slått meg; hva med alle de som faktisk ikke er interessert? De som ikke leser nyheter og virkelig ikke bryr seg om hva som skjer rundt dem? Det er en skam synes nå jeg. Men jeg prøver å ikke være fordømmende. Som Michael Jackson så fint beskrev det i sangen ” Man in the mirror”; vil man ha en forandring må man begynne med seg selv. Jeg velger å begynne i dag!

mandag 11. mai 2009

Hva skjer??

Her sitter jeg, med dataen godt plantet i fanget og notatene strødd rundt meg, og hva er det jeg gjør? Jo, jeg sitter på facebook, hører litt på musikk, tenker på at det kun er ett kvarter til Paradise Hotel begynner og diverse annet!  Hva skjer?? 

Eksamen er rett rundt hjørnet og jeg burde virkelig være stresset for dette hodet kunne bestått av mye mer kunnskap! Allikevel er det ikke det jeg reagerer mest på opp i alt dette. Det verste, det som gjør med kvalm av meg selv, er at jeg virkelig er mer interessert i å se på Paradise Hotel enn å lese om utviklingsspørsmål!

Jeg vet selvfølgelig at når alt kommer til alt så stemmer jo ikke dette. Engasjementet mitt går langt forbi et slikt TV program. Det er allikevel et faktum at jeg kunne brukt tiden min bedre, og vært mye mer bevisst på hvilke valg jeg tar når det gjelder hva jeg skal gjøre. Selvfølgelig må man også slappe av litt fra tid til annen, og Paradise Hotel kvalifiserer for litt god mental avlsapping, men hvor mye skal jeg egentlig slappe av? Er livet mitt virkelig så slitsomt?

Tankene går over til den etniske konflikten på Sri Lanka hvor mennesker dør, kvinner blir voldtatt og barn ser ting de aldri kommer til å glemme. Jeg tenker på barna jeg så i slummen i Nairobi, som sniffet lim for å glemme at de var sultne. Jeg tenker på meg selv som sitter her med dataen på fanget og skal spise vafler om fem minutter. Jeg blir virkelig lei meg og skuffet når jeg kan kaste bort altfor mye av min dyrebare tid på unødvendige ting, bare fordi akkurat jeg ble født i Norge.. 

lørdag 2. mai 2009

Delara Darabi hengt!


Det er med tungt hjerte jeg skriver dette innlegget. I går, 1.mai, ble iranske Delara Darabi hengt! Etter massivt press fra blandt annet Amnesty, utsatte de iranske myndigheter henrettelsen som skulle funnet sted 20.april. Jeg hadde da øynet et håp om at straffen ville bli omgjort, men det forble da med håpet. 

Darabi fikk dødstraffsdommen som 17- åring, og var da mindreårig. Spørsmålet jeg stiller meg er hvorfor ikke omverdenen gjør noe med saker som dette?! Det er helt uakseptabelt at et barn blir dømt til døden! Dette er menneskerettighetsbrudd på det groveste, og omverdenen har et ansvar her. En ting er at vi har landegrenser hvor det eksisterer forskjellige lover, men vi er alle mennesker med like rettigheter, enten vi bor i Norge eller Iran.

Jeg håper i fremtiden at det blir et større fokus på disse ugjerningene. Dødstraff er en grov forbrytelse i seg selv, et brudd på menneskeretten. Vi har alle rett på vårt liv, og ingen har rett til å ta det bort!



 

fredag 10. april 2009

Reisebrev fra India

India er landet med fantastiske bygninger og travle byer. Hovedstaden Delhi fremstår som en by av kaos, men også som en by hvor alt har sin plass. Motorrickshawene suser nedover gaten, og på forbløffende vis blir de ikke kastet av veien av større biler som ligger tett innpå dem. Tutingen fra biler og rickshawer uler konstant i ørene, men blir tilslutt en del av denne fascinerende by larmen. På hvert hjørne står det gateselgere som prøver å selge deg alle sine skatter til en billig penge, og butikkselgerne vinker deg ivrig inn i butikken sin. Enser de en ørliten interesse fra ditt hold går de nærmest av hektene for å prøve å få solgt deg den tingen du kanskje har sett deg ut, selv om interessen fra din side muligens var på nærmest null. Man skjønner fort at årsaken til denne gryende entusiasmen er dypere enn kun ønsker om å få solgt sin vare. Dette er en kamp om liv eller død. De som har noe å selge er heldige, for overalt ser man tiggere i alle aldere som strekker ut hånden i håp om noen stakkars få rupier. Noen ganger blir du ikke møtt av en hånd en gang, men kun av stumpene av det som engang var en hånd, eller av en halv arm. Grusomhetene er mange og de møter deg hvor enn du går. Og om du skal velge å snu det andre kinnet til og overse de trengende blikkene blir man som regel forfulgt flere meter før de lar deg gå. Med rette vil jeg si.



En annerledes togtur

Hvis du vil komme litt lenger inn Indias hjerte enn kun å se de store byene, er det å ta toget et bra alternativ. Her sover du side om side med indere og kakerlakker. Standarden er ikke særlig bra, men opplevelsen er uforglemmelig. Utenfor vinduet suser det vakreste indiske landskap forbi. Jo lenger bort fra byen du kommer, jo mer følelse av India får du. Når kvelden faller på kan man se den store indiske solen gå ned bak åsen. De vakreste farger brer seg over himmelen og til tross for mange nysgjerrige blikk fra indiske medpassasjerene, føler man en innvendig ro en sjelden gjør hjemme i Norge. Tidlig klokken fire om morgenen blir du vekket av energiske selgere som kommer inn i toget for å selge deg både kaffe og te. Til tross for at det tilslutt kan bli fryktelig slitsomt med ”Chai” klingende i øret jevnlig i løpet av togturen, så er det en viss sjarm over dette scenarioet.


Landsbyenes stillhet

Den indiske landsbyen skiller seg veldig fra de store byene som Delhi og Kolkata. Her lever menneskene av blant annet jordbruk og pottelagning og tiden stilles tilbake noen hakk. Man ser kvinner ved bekken vaske familiens klær, barn som leker med geiteunger og noen som fikser en gammel sykkel. Alt har sin plass, og det er et betydelig roligere preg over det hele. Et fascinerende faktum ved disse landsbyene er måten menneskene tar vare på hverandre på. Det fantes tavler hvor det var oppført nummervis hvem av menneskene i landsbyen som var fattigst og trengte mest hjelp. Dette bestemmer de på landsbymøter som holdes jevnlig. De andre landsbybeboerne plikter da til å prøve å hjelpe disse menneskene på best mulig måte. Dette er et samhold ulikt det vi ser i storbyene og for så vidt i Norge også. Her har vi kanskje noe å lære om medmenneskelighet?  


Indias mange utfordringer

India som nasjon har mange problemer de trenger å bekjempe. Til tross for blant annet lovgivning mot både barnearbeid og medgift skjer dette fortsatt i omfattende grad. Tradisjon og religion står sterkt og det er derfor vanskelig å bryte ut av disse negative mønstrene. Kastesystemet herjer India som en mare, til tross for modernisering og det er kanskje her myndighetene og inderne selv har mye å jobbe med. Utviklingen går i riktig retning selv om det skjer sakte.

 

Det å reise til et land som India kan by på mange utfordringer. Både mennesker og kultur er veldig forskjellig fra hva vi er vant med i Norge. Som utenlandsk kvinne er det viktig å tenke over hvordan du går kledd, spesielt på landsbygda. Dette er for din egen del men også for respekt for kulturen til landet du besøker. Det blir kastet mange nok blikk til tross for langbukse og genser. Oppmerksomhet er det med andre ord ikke noe å si på, selv om det både kan være av det positive og negative slaget.

 

Som turist i India lever du bra. Du får mye for pengene og kan shoppe de lekreste sjal og smykker. Maten smaker fantastisk, og du kan ofte velge vekk det sterkeste slaget hvis magen din ikke er opp for utfordringen. Etter to uker i dette vakre landet sitter man igjen med en blandet følelse av både optimisme og uro. Dette fordi til tross for alt det vakre dette landet har å by på, blir man stadig minnet på den bitre urettferdigheten som finnes i India. Undertrykkelse og fattigdom er her et daglig fenomen, som millioner av indere hver dag må forholde seg til. Et hardt liv som de fleste av oss ikke kan forestille oss hvordan er. Men midt i fortvilelsen og håpløsheten ser man mennesker som er ved godt mot. Som kjemper i mot, og holder fast i livet med nebb og klør. Med en utrolig overlevelseskraft har disse menneskene en styrke de færreste kan gjenkjenne og som vi har noe å lære av. Og de trekkes alle av et håp om en bedre verden og et bedre India.

torsdag 9. april 2009

 Epletårer


Jeg så en gang veien til det perfekte sted.

Jeg så en gang personen jeg ville dele dette med.

Alle timene vi brukte på å planlegge tiden.

Drømmene vi hadde om livet som skulle komme siden.

 

Bak et vindu av stål, gråter jeg epletårer.

Jeg tenker på alt som gikk galt og at det nå er over.

Jeg føler meg fortapt i evighetens sang.

Hvis ikke det er deg, hvem da kan?

 

Hvem kan få timene til å fly, hvem kan gi meg håp over tid.

Hvem kan elske meg for den jeg er, hvem skal vise meg veien,

hvem skal ha meg kjær?

 

Du kommer aldri igjen, jeg vet det nå.

Din kropp er borte, din sjel og.

Et sted i ingenmannsland har du funnet din ro.

Jeg leter fortsatt etter et sted for to.